Det er lov til å ha det kjipt...

De siste par dagene har jeg flere ganger hørt det bli sagt at vi kristne må være ærlige om hvordan vi har det. Folk har oppfordret til det å være åpne om hvordan de virkelig har det, og hvem de er. Jeg ser absolutt at det er noe i det. Mange har kanskje på en maske og skjuler hvem de er eller hva de egentlig føler. De lager kanskje et slags glasbilde av seg selv. Kanskje de enten ikke vil bry andre med tankene, følelsene og problemene sine, kanskje de er redde for å være ærlige, åpne seg, eller slippe noen inn. Kanskje man føler på forventninger til å skulle være perfekt. Eller kanskje man rett og slett føler at det ikke er "lov" til eller "greit" å ha det vanskelig.

Så som sagt, de siste dagene har flere folk sagt at man skal få lov til å være ærlig. At det er lov til å ha det kjipt. Men hvis det skal være lov til å ha det kjipt, må man også lage åpenhet rundt det. Man må også få folk til å ta seg tid til hverandre. For du kan ikke forvente at folk åpner seg opp og deler når du spør et spørsmål i forbifarten, du ser en annen vei og er egentlig på vei til et annet sted, eller det eneste svaret du forventer er et kort "det går bra". Hvordan kan du forvente at folk skal fortelle deg at de har det kjipt eller vanskelig, hvis du ikke tar deg tid? Eller hvordan forventer du at folk skal dele med deg, hvis de ikke føler at du egetlig er interessert. Hvorfor stiller du spørsmåøet, hvis du egentlig ikke vil høre svaret...?

Jeg syns absolutt at det er noe sant i det at mange kanskje ikke deler problemene sine, og da går rundt dem alene. Og jeg syns absolutt at det er noe fint i det å skulle bli mer åpen å få være ærlige. Men jeg tror det har masse med innstillingen vår. Så da vil jeg oppfordre folk til å bry seg, ta seg tid, vise interesse for det folk har å komme med, og å gi dem en mulighet til å dele og å være ærlige!