Det er lov til å ha det kjipt...

De siste par dagene har jeg flere ganger hørt det bli sagt at vi kristne må være ærlige om hvordan vi har det. Folk har oppfordret til det å være åpne om hvordan de virkelig har det, og hvem de er. Jeg ser absolutt at det er noe i det. Mange har kanskje på en maske og skjuler hvem de er eller hva de egentlig føler. De lager kanskje et slags glasbilde av seg selv. Kanskje de enten ikke vil bry andre med tankene, følelsene og problemene sine, kanskje de er redde for å være ærlige, åpne seg, eller slippe noen inn. Kanskje man føler på forventninger til å skulle være perfekt. Eller kanskje man rett og slett føler at det ikke er "lov" til eller "greit" å ha det vanskelig.

Så som sagt, de siste dagene har flere folk sagt at man skal få lov til å være ærlig. At det er lov til å ha det kjipt. Men hvis det skal være lov til å ha det kjipt, må man også lage åpenhet rundt det. Man må også få folk til å ta seg tid til hverandre. For du kan ikke forvente at folk åpner seg opp og deler når du spør et spørsmål i forbifarten, du ser en annen vei og er egentlig på vei til et annet sted, eller det eneste svaret du forventer er et kort "det går bra". Hvordan kan du forvente at folk skal fortelle deg at de har det kjipt eller vanskelig, hvis du ikke tar deg tid? Eller hvordan forventer du at folk skal dele med deg, hvis de ikke føler at du egetlig er interessert. Hvorfor stiller du spørsmåøet, hvis du egentlig ikke vil høre svaret...?

Jeg syns absolutt at det er noe sant i det at mange kanskje ikke deler problemene sine, og da går rundt dem alene. Og jeg syns absolutt at det er noe fint i det å skulle bli mer åpen å få være ærlige. Men jeg tror det har masse med innstillingen vår. Så da vil jeg oppfordre folk til å bry seg, ta seg tid, vise interesse for det folk har å komme med, og å gi dem en mulighet til å dele og å være ærlige!

Tid... Hva bruker du den til og hva prioriterer du?

Hva bruker du tiden din på? Hva prioriterer du?

Det er aldri noe fasitsvar på hva som skal prioriteres, spesielt i å med at vi er ALLE forskjellige, og vi tenker og prioriterer forskjellig. Men burde ikke noen ting være viktigere enn andre ting. Burde ikke noen ting komme i første rekke i forhold til annet?

Jeg foreksempel må vel ærlig innrømme at jeg bruker alt for mye tid på dataen min. Jeg er på facebook, ser på serier, leser nyheter og sladder, surfer på netter og gjør andre ting. Jeg sier ikke at dette er feil, men hadde det ikke vært bedre å gjøre andre ting?

Det finnes mange ting som er mer oppbyggende enn å sitte dataen hele tiden. I stede for å se på tv-serier, gå heller på kino eller teater med venner. I stede for  lese sladder, ta en kopp kaffe med noen venner og hold deg oppdatert om hvordan det går med de som du har i livet og det som er ekte. I stede for å chatte med noen på facebook, ta en prat face to face. Bry deg om de som virkelig teller, venner er viktige, de fortjener å bli prioritert!

Jeg sier ikke at det er dette alle skal, det er bare et forslag. og noe jeg tenker er viktig. Finn det du syns er viktig, og verdt å bruke tiden på.

Å forandre seg selv, og andre!

Man in the Mirror.

"Think about how hard it is to change yourself and then you'll realize what little chance you have of changing others."

Det er viktig å motivere, påvirke, inspirere og engasjere andre.
Det er viktig å være gode forbilder... Men da må man vite at man kan stå for den man er. Og noen ganger trenger man kanskje et ekstra blikk i speilet for å være sikker!

Spørsmål?

Bare noen spørsmål jeg kom på, til ettertanke....

Hvem/hva påvirker deg?
Reklame? Samfunnet? Familie? Forventninger til å være det og det?

Hvem/hva lar du definere deg? 

Klær? Status? Venner? Populæritet på facebook?

Hvem/hva søker du annerkjennelse fra?

Hvor mange venner du har på facebook? Oppmerksomhet fra det motsatte kjønn? Idolene dine?

Er det ikke bare Gud og du som til syvende og sist teller?

Tanker

Vi ler til vi ligger på gulvet og griner.
Vi spiller kort.
Han sitter ved siden av meg, mens vi leser en bok.

Vi er så forskjellige, vi er så like. 
Vi er alle mennesker.
Ingen er perfekte.
Er vi ikke til syvende og siste alle litt handikappede med vår synd!

Forventninger....

Forventninger er noe dritt. Sorry ordbruken, men det er sannheten. Og forventninger er slitsomt. Fra alt og alle rundt deg stilles det forventninger. Venner, familie, autoriteter, samfunnet.... Folk har forventinger til deg selv om de kanskje ikke er klar over det. Disse forventingene kan være slitsomme og irriterende, for noen ganger føler du at de er usaklige og uoverkommelige.

Greia med forventninger er at de som stiller dem til deg, ikke nødvendigvis mener noe vondt med det. Kanskje de bare vil hjelpe deg til å vokse, utvikle deg og strekke deg lenger. Kanskje de ser noe i deg, som du ikke ser i deg selv, og de vet at du kan få til mange bra ting.

Men de viktigste forventningene er de du har til deg selv. Til syvende og sist handler det ikke om å måle opp eller strekke til de forventingene andre har til deg, så lenge du oppfyller forventningene du har til deg selv.

"Om du så skuffer alle, skuff aldri deg selv."

Du vet du er jente i Frankrike fordi...

Du vet du er jente i Frankrike fordi guttene åpner dørene for deg, husdører så vel som bildører.
Du vet du er jente i Frankrike fordi guttene alltid lar deg passere eller gå først.
Du vet du er jente i Frankrike fordi du alltid blir servert først, både drikke og mat, bare fordi de er oppdratt slik!
Du vet du er jente i Frankrike fordi gutter alltid bærer ting for deg!
Du vet du er jente i Frankrike fordi du får komplimenter rett som det er. Ikke fordi de vil oppnå noe, bare fordi de rett og slett mener at du fortjener det!
Du vet du er jente i Frankrike fordi folk betaler for deg, selv om du ikke er på date.

Jeg er jente i Frankrike, og jeg kommer til aa bli bortskjemt!